Satt og tittet gjennom bildene mine og kom over masse av min lille frøken, så kuuul med briller...
Men da tok jeg meg i å tenke hvor heldig jeg egentlig er som er mamma til denne lille frøkna som nå er en så stor del av mitt hjerte...
Som nå er passert to og begynt å vise så stor omsorg for alle rundt seg, som meg og hennes far, eller hennes lille vennine i barnehagen som ho så herlig deler ut klemmer til, tanter og onkler får også masse kjærlighet av denne lille frøkna og ikke minst får dukken hennes det.... Ho viser allerde tegn til å være en bestemt men omsorgsfull liten frøken og det er så gøy og se...
Og for meg er ho jo såklart den vakreste lille skapningen som fins...
Med en så stor personlighet, og trassig til tusen til tider, men allikevel en så tålmodig og sprudlende liten frøken...
Og ser for hver dag som går så stor jente ho begynner å bli..
Og mestrer mer og mer, og ikke minst hvor mye språket utvikler seg for hver dag, morsomt å få være med på denne utviklinga...
Må si jeg føler meg som verdens heldigste akkurat nå...
Og ho er abselutt en liten skøyer som gjør hver dag unik og spennende på godt og vondt... Ikke alltid gøy når ingen ting går som de skal, men alle det morsomme stundene veier opp for alt hverdagsslitet som til tider er...
Og det jeg setter størst pris på er jo å få lov til å ta del i dette lille menneskets liv som går så alt for fort innemellom, for det føles virkelig ikke ut som det var så lenge siden dette nurket ble med oss hjem og nå er ho alt blitt 2,5 år.... Men det er så rart at det livet jeg hadde før ho føles så fjernt, har så vanskelig å huske hvordan det var uten denne herlige jenta, og må si jeg nyter hvert minutt med henne....
Elsker deg mer enn noe annet jenta mi...
Dette var dagens følsomme innlegg fra meg, sett pris på de du har rundt deg, de betyr så mye mer enn noe annet...
Og ønsker dere som tar turen innom en riktig god langfredag og en herlig påske videre så får vi håpe solen titter fram i løpet av påsken....
Barn gir livet en ny mening. Før de kommer så er det vanskelig å forestille seg hvordan det blir og hvordan de er - og når de er der- så kjennes det ut som de har vært der bestandig- de hører til;) BArn er en stor gave- og et stort og viktig ansvar. Skjønn jente du har- jeg ser av og til på storebror og prøver å forestille meg han som voksen mann- men det er ikke lett;)
SvarSlettHei, snuppa mi.
SvarSlettKjenner meg igjen i det du skriver. Du er jo mitt første barn og du snudde opp ned på livet mitt. Men det artige er at at du ikke savner alt du må forsake - tvert imot så ser du at det er uviktig. Tror det kalles progresjon--- eller kanskje visdom. ;-)